Et hint av aristokratisk eleganse kolliderer umiddelbart med den grove stemmen og de finurlige vittighetene. En sølvtunge smidd i Bergensregn. Hans mor kom fra en velstående familie bestående av entreprenører som bygget opp et av Bergens store sandkompanier på trettitallet. Hans far var en fremgangsrik skipsreder. Da Sjur Storaas ble født i 1953, skulle det være inn i privilegier og muligheter. I stedet var det akkurat i tide til å se begge familieselskapene gå under med kort tids mellomrom.

Familien holdt på fasaden gjennom Sjurs oppvekst, men selv fant han sine vennskap og sin omgangskrets i nærmiljøet og i Bergens gater, upåvirket av klasse og bakgrunn. Hjemme lærte han seg borgerskapets skikker, vaner og kulturelle kapital, mens han plukket opp den direkte og kompromissløse arbeiderklassesjargongen blant venner og på skolen.

 

Seiling, båter, havet

Selv om det meste av familiens gamle formue var borte, hadde de fortsatt tilgang til sommerboliger både på Hjellestad og på Austevoll. Sommerferiene ble stort sett tilbragt nærme eller på vannet. Dette skulle vise seg å spille en stor rolla da Sjur skulle velge utdanningsløp:

-Det var seiling. Båter. Havet. Hele ferien. Jeg var nærmest besatt. Så hørte vi ryktene om at Norges Tekniske Høyskole (nå NTNU) i Trondheim hadde både en seilbåt og en gammel snekke til fri benyttelse for studentene. Valget var enkelt. Det ble Skipslinjen i Trondheim, forteller Storaas som begynte studiene høsten 1973.

I Trondheim hadde Sjur stor glede av det sosiale miljøet på NTH. I en lengre periode var han leder for studentorganisasjonen, og han var med på å starte skolens mannskor, ironisk kalt Tåkeluren. Det var også i Trondheim han møtte sin kommende kone, Bitten.

Selv om han gjorde seg bemerket, spesielt i sosiale sammenhenger, var det en gjesteforelesning fra en tysk professor som skulle bane vei for Sjurs ettermæle ved NTH. Forelesningen omhandlet grunnstoffet Mangan (Mn), og det faktum at det på havbunnen, globalt, finnes cirka 500 millioner tonn av dette verdifulle mineralet. Sjur ble så inspirert at han viet sin neste prosjektoppgave til temaet, dypvannsutvinning av manganknoller. Hans overbevisning og kunnskaper om temaet gjorde også inntrykk på medstudentene. Blant avgangselevene i 1977 var Sjur kjent under navnet «Manganknollen».

Via en Oslobasert skipsreder ble Sjur satt i kontakt med den multinasjonale industrigiganten Lockheed Corporation, som hadde begynt å utforske mulighetene for å utvinne mangan og andre metaller fra havbunnen. Lockheed bestemte seg for å tilby Sjur jobb ved ett av sine anlegg i California for å fortsette arbeidet med dypvannsutvinning. Sjur var både smigret og fristet, men valgte omsider å takke nei.

-Bitten satte foten ned. Hun nektet. Hun orket ikke tanken på jordskjelvene i California, ler han.

 

En karriere tar form

Sjurs første stopp i arbeidslivet ble hos Aker i Oslo. Det var her han for første gang hørte snakk om en mann ved navn Bernhard Larsen – en selvlært gründer og visjonær, som hadde vært sentral i etableringen av Odfjell Drilling og senere var en av hovedmennene bak Akers H-3 rigg, en av de første halvt-nedsenkbare riggene som opererte på den norske kontinentalsokkelen. Sjur ble en del av utviklingsteamet som jobbet med Aker H-3.2, en tredjegenerasjons halvt-nedsenkbar rigg som fortsatt opererer i Nordsjøen. Interessen for mekanisk engineering og industriell design blomstret etterhvert hos Sjur og ved inngangen til 1980 årene bestemte Bitten og han seg for å flytte til Bergen og stifte familie.

I Bergen hadde Sjur et kort opphold hos BMV Engineering før han ble ansatt i nystartede Bergen Engineering i 1980, et selskap som spesialiserte seg på strukturanalyse. Lite visste han da om at de neste årene av hans profesjonelle liv skulle komme til å dreie seg om den største katastrofen i norsk offshorehistorie.

Alexander L. Kielland, oppkalt etter den kjente Stavanger-dikteren, var opprinnelig konstruert som en boreplattform, men ble omgjort til boligplattform på Ekofiskfeltet. På kvelden 27. mars 1980, kantret plattformen etter at ett av de fem plattformbena knakk av.

Kun 89 av de 212 om bord overlevde og iskaldt vann, kraftig vind og svært dårlig sikt gjorde forholdene nesten umulige for skip og helikopter som deltok i redningsarbeidet.

I april 1980 ble plattformen slept til Kårstø og senere til Stavanger. En snuoperasjon ble forsøkt, men mislyktes grunnet tekniske problemer.

1982 besluttet myndighetene at et nytt forsøk på å snu plattformen skulle gjennomføres. Sjur Storaas husker denne perioden godt:

-Ulykken hadde jo påført arr på både landet og industrien. Det var følelsesmessig vanskelig og ekstremt politisk betent. Vi, altså Bergen Engineering, ble bedt om å lage prosedyren for snuingen.

-Jeg husker jeg stod der på de enorme lekterne i Gandsfjorden i 1983, før snuoperasjonen. Å si at det gjorde sterkt inntrykk ville være å underdrive, forteller Sjur.

 

Fra engineering-klynge til politisk lobbyisme

Tidlig på 90 tallet begynt Sjurs karriere virkelig å skyte fart, og et nytt talent begynt å vise seg. Lobbyisme. Han hadde rukket å bli nestkommanderende i Bergen Engineering før han var med å etablere Sandsli Engineering i 1990. Sandsli Engineering var på denne tiden en del av en klynge av voksende engineering- og tjenestetilbydere, som senere ble kjøpt opp av eller fusjonert inn i kjente selskaper som Aker Engineering, Framo Engineering, FMC og Aibel.

-Starten på 90 tallet var på mange måter en brytningstid for mange selskaper som rettet seg mot olje og gass i Bergensregionen. Det blomstret. Entreprenører. Visjonære folk. Man begynte endelig å skjønne litt av potensialet for industriell og økonomisk vekst. Det var en oppvåkning, sier Sjur entusiastisk med både stemme og kroppsspråk.

I 1992 ble Sjur headhuntet til stillingen som markedsdirektør i Kværner Concrete Construction (KCC). Hans første oppgave ble å vinne kontrakten for byggingen av Troll B plattformen. Sjur og ledelsen i Kværner lot samtidig blikket falle på den forlatte basen Hanøytangen på Askøy, hvor Hilmar Reksten hadde skrinlagt sitt forsøk på å bygge skipsverft på 70 tallet.

Nå begynte en hektisk periode med å revitalisere basen og samtidig påvirke lokale og nasjonale myndigheter i beslutningsprosessen. En dypvannsdokk ble gravd ut og to gigantiske lektere ble kjøpt inn for å styrke evnen til å håndtere sammenstilling av store offshore-moduler. Samtidig som han overvåket utviklingen på Hanøytangen hadde Sjur daglige møter og telefonsamtaler med toppledelsen i LO, Bergen Næringsråd, lokale politikere, og fra tid til annen selveste statsminister Gro Harlem Brundtland.

Heldigvis ble kontrakten vunnet og Troll B plattformen ble satt i drift 19. september 1995.

-Det var den største enkeltstående kontrakten i Kværners historie på den tiden, verdt over 3 milliarder kroner. Men dette var ikke bare en industriell seier, det var en politisk seier. Antakelig høydepunktet i min karriere. Vi etterlot oss på en måte en arv der ute. Anslagsvis 2000 arbeidsplasser i kjølvannet av Troll B, forteller Sjur, åpenbart stolt over perioden.

 

Indonesia og en gammel kjenning

Etter suksessen med Hanøytangen og Troll B var nå Sjur Storaas ansett som et stjerneskudd i Kværner-systemet. Tidlig i 1996 dukket en uventet mulighet opp.

-Jeg fikk en telefon. Han tar en pause. Ler litt for seg selv før han fortsetter.

-Kværner-ledelsen ville ha meg om bord på et fly til Indonesia. Umiddelbart. «Billettene ligger klare. Ta med deg familien. Det står et hus og venter på deg. Privatsjåfør. Tjenere. Du må være vår mann i Jakarta!», sier Sjur mens han spiller ut samtalen og viser sitt teatralske talent.

-Men Bitten sa nei. Igjen! Hun nektet. Det var helt utelukket, sier Sjur med et lekent smil, før han gir en mer veloverveid betraktning:

-Altså, det kunne kanskje blitt et eventyr det der. Men Indonesia var styrt av det høyst tvilsomme Suharto-regimet. Å jobbe for norske næringsinteresser under sånne omstendigheter – han tar en pause igjen – det var kanskje like greit at det ikke ble noe av.    

-På mange måter var dette kroken på døren for en videre karriere i Kværner. Du takker ikke nei til toppledelsens ønsker. Samtidig var markedet for betongplattformer på vei ned. Asiatiske FPSOer var på vei inn på markedet til en lavere kost, forteller Sjur.

Han ble værende i Kværner frem til 1997, da en mann han hadde hørt historier om i Trondheim og Oslo over et tiår tidligere, dukket opp. Bernhard Larsen. Sjur beskriver Larsen, i andektige ordelag, som en autodidakt og nærmest et geni. Larsen selv var også imponert av Sjurs bedrifter på Hanøytangen og ønsket ham som direktør på Coast Center Base (CCB) på Ågotnes, eid 50/50 mellom Larsen selv og Statoil (Equinor).

-Jeg hadde noen fine år på CCB. Vi spesialiserte oss på landligge for rigger, satset tungt på subsea-servicetjenester og oppgraderte fasilitetene for cargo. Vi utvidet til og med virksomheten ved å kjøpe en base nummer to i Sandnessjøen. Så fikk jeg jobbet skikkelig næringspolitisk i denne perioden. Det har alltid vært en driver for meg.

 

Månelandinger og politiske havari

I årene før årtusenskiftet var det spesielt én sak som skilte seg ut i det næringspolitiske landskapet i Norge. Forsvarets forestående beslutning om hvem som skulle tildeles kontrakten for bygging av seks nye fregatter. Kværner ønsket igjen Sjur Storaas tjenester.

-Kværner var med i en allianse sammen med Umoe Sterkoder og Kongsberg, kalt Noreskort. Det får en jo til å tenke på noe helt annet, humrer Sjur, men forfølger ikke digresjonen videre.

-De ønsket at jeg skulle bruke nettverket mitt og min politiske nese til å jobbe i kulissene på deres vegne. På den tiden var det fem seriøse aktører eller allianser som kjempet om kontrakten og ledelsen i Noreskort var nærmest sikre på at vi skulle nå finalerunden med tre kandidater.

-Men tidene hadde forandret seg. Virkelig. Det virket ikke som om regionale, til og med nasjonale, næringsinteresser spilte noen rolle for beslutningstakerne. Vi kom ingen vei. Det handlet kun om pris. Det spanske verftet Bazan, som hadde et tungt subsidiert tilbud, vant. Prosjektet sprakk fullstendig økonomisk og ble forsinket mange ganger. Det var bare rot. Hvis Hanøytangen og Troll B var høydepunktet i min karriere, så var dette definitivt bunnpunktet, sier Sjur og gjør seg ferdig med temaet.

I år 2000 ble han administrerende direktør for Bertel O. Steen Teknikk AS hvor han arbeidet i fem år. I 2005 ble han så kontaktet av tidligere Statoil- (Equinor) direktør, Jakob Bleie, som ønsket ham som daglig leder i medlemsorganisasjonen Hordaland Olje & Gass (HOG), som hadde sitt hovedsete i Fylkesbygget.

Sjur var tilbake i sitt rette element, med regional industriutvikling på en tid da flytende naturgass (LNG) ble en stadig mer lønnsom forretning. Aktiviteten på Mongstad var stadig økende, han var involvert i etableringen av GCE Ocean Technologies og et inkubatorfond for oppstartsbedrifter. Men igjen skulle et turbulent politisk landskap påvirke Sjur Storaas karriere.

Først et lite tilbakeblikk: Gasskraftverk hadde vært en betent politisk sak i Norge siden Bondevik 1 regjeringen gikk av etter kabinettspørsmål i forbindelse med vedtaket om bygging av gasskraftverk på Kårstø i år 2000.

I 2005 lanserte så Statoil (Equinor) planer om et gasskraftverk på Mongstad. Sjur og HOG jobbet i kulissene med å promotere prosjektet og ønsket å inkludere et renseanlegg for CO2. Prosjektet ble vedtatt i 2006.

I 2007 erklærte daværende statsminister Jens Stoltenberg at bygging av fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad innen 10 år skulle være Norges månelanding.

Sjur Storaas og HOG spilte senere en rolle i å legge til rette for etableringen av Technology Center Mongstad (TCM), verdens største testanlegg for løsninger for CO2 fangst og lagring, finansiert av den norske stat, Statoil (Equinor), Shell og Total.

-Det var jo grandiose ord. Kennedy-eske. Men det ble vel mer krasjlanding i stillhet enn månelanding, sier Sjur lakonisk.

Den norske stat fortsatte å finansiere prosjektet gjennom Gassnova, men utbyggingen ble aldri formelt besluttet og forsvant etter hvert ut av den offentlige debatten. TCM Mongstad ble offisielt satt i drift i 2012, to år bak skjema, men da var allerede Sjur Storaas ute av HOG og Mongstad-utviklingen.

 

To entreprenører og knollen vender tilbake

Det ble 4 år i HOG for Sjur, før han tilbragte noen år som headhunter, innehadde diverse styreverv og tok oppdrag for regionalt næringsliv og utdannelsesinstitusjoner. I 2010 dukket så Larsen-familien igjen opp i Sjurs historie. Bernhards Larsens sønn, Berge Gerdt Larsen, en Bergensbasert olje- og shipping-entreprenør, beskrevet som både en eksentriker og en brilliant forretningsmann, tilbydde Sjur en plass i styret i Petrolia SE, Larsens eget selskap innen E&P og oljeservice. I 2016 gikk Sjur også inn i styret i Petroloa NOCO, et uavhengig oljeselskap med lisenser på norsk sokkel.

Tilbake i 2011 traff Sjur Morten Leikvoll for første gang:

-Jeg jobbet som en slags kvasipolitisk rådgiver og med leder-rekruttering for forskjellige kunder da jeg traff Morten. Han var som vanlig energisk og optimistisk og hadde nettopp startet Head Energy. For min del følte jeg det var på tide å trekke seg tilbake fra lobbyisme og politikk, og jeg ble ganske inspirert av visjonene og kulturen jeg kunne se konturene av i Head Energy. I januar 2012 hoppet jeg om bord og her sitter vi i dag, sier Sjur mens han smiler og gestikulerer mot taket.

-Det er egentlig ganske imponerende, altså. Det selskapet har fått til på under 10 år. Fra et Bergensbasert konsulentselskap til et skandinavisk engineering- og teknologiselskap. Flotte mennesker. Skapere. Jeg tror vi står foran 10 nye spennende år, med fokus på elektrifisering, fornybar og infrastruktur, sier han entusiastisk.

På spørsmål om det er noe han ønsker å legge til, er det nesten som om Sjur tar en indre reise for seg selv gjennom historien. Etter noen sekunder er han tilbake:

-Det skjer jo noe på Mongstad nå. Med karbonfangst og lagring. Testsenteret er fullbooket ut 2022. Det kommer det der. Ganske utrolig, humrer han før han faller tilbake i egne tanker.

-Å! Manganknollene. Det skjer jo det også nå. Pionerutgravinger i Stillehavet. 40 år etter. Tenk på det, avslutter han, før en ru men hjertelig latter avslutter fortellingen